Jeg må bekjenne at jeg er en gravlundsvandrer. Det gir en helt spesiell ro å vandre mellom gravstøttene på gravlunden.
Stoppe opp, lese navn, årstall og en siste hilsen.
Fange opp stemningen av sorg og vemod, av sjeler og kjærlighet som hviler i stillheten under skyggefulle trær.
Som en naturlig følge av alderen har det i de siste årene blitt en del tanker rundt livets slutt, rundt viktige valg som handler om tiden etter at jeg-et kanskje har gått opp i et større vi.
En tid da mitt navn ikke lenger står blant de levendes.
Og det har slått meg at det kan være andre, like vakre og verdige måter å ta vare på oss etter døden på. Kanskje det er på tide å åpne for nye tradisjoner?
Tradisjoner rundt begravelser og gravplasser har en viktig plass i de fleste kulturer. Overgangen fra liv til død, og ritualene rundt dette, er blant de mest gjennomgripende hendelser i menneskenes liv.
Gravplassene forteller om slekters gang, om levd liv, om sykdom, om tidlig død.
Mine gravlundsvandringer har også foregått utenfor Norge. Jeg har vandret i andre land og blitt fascinert av menneskenes behov for - og ulike måter å minnes de avdøde på.
Jeg har snublet over gamle, overgrodde graver med mosedekte monumenter, sett vegger med navneskilt og mengder med plastblomster, fotografert gylne gjerder, sjelfulle engler, snirklete kors, møtt høylytte gravfølger.
Luther mente i sin tid at det var for mye støy i mange av de religiøse ritualene. Kanskje hadde han rett i det.
Men det er noe dypt menneskelig og gripende over storfamilier som samles ved en slektnings siste hvileplass.
Det diskuteres mye rart når pensjonistvennene samles, også hva som skal skje med vårt skarve legeme etter døden.
Stadig flere ønsker å ende i fellesgrav - eller at asken skal strøs over havet, fra en fjelltopp, i et skogholt.
Jeg har vært besnæret av tanken på slike løsninger, men i det siste er det også kommet andre tanker inn, kanskje nettopp fordi jeg er en gravlundsvandrer.
Å kunne vandre gjennom nær og fjern historie - finne navn, minnes personligheter, spinne minnenett av kjente og ukjente fra ulike generasjoner, har en egen verdi.
Hvis menneskene viskes ut etter sin død, som om de ikke har levd, da mister vi noe viktig i vår historiebok.
Vi mennesker er så forskjellige her i livet, så ingen skal undres over at ønskene rundt et siste hvilested bærer preg av det.
Mange vil fremdeles ønske det tradisjonelle - en grav med gravstein og beplantning. Og gravstøttene utgjør jo grunnpilarene på kirkegårdene våre.
Men tidene forandrer seg.
Det kommer opp argumenter for å gjøre ting annerledes. Plassmangel på gravlundene begynner å bli et problem.
Unge mennesker har vanskelig nok logistikk for å få hverdagen til å gå opp. Kanskje de også har flyttet til nye steder, gått inn i nye familiekonstellasjoner.
La dem slippe den dårlige samvittigheten for ikke å ha tid til å ta vare på sine kjæres hvilesteder.
Jeg ser det på mine vandringer. De fleste betaler gravferdsetaten for stell og beplantning av egne gravsteder. Da får de helt identiske graver på rekke og rad. Mangfoldet blir borte.
Det er som plantene marsjerer i geledd over gravplassen.
Så har vi de glemte gravstedene, de som ligger der med bleke gresstuster som vonde og insisterende varsler om at her tar ingen ansvar.
Så er det kanskje ikke så rart, da, at stadig flere velgerstøv- og minnelundvariantene.
Vi ønsker ikke å pålegge etterkommere ansvaret som en personlig grav medfører. Derfor er tiden inne for flere valg. Men hvis stadig flere velger vind og støv og anonymitet, så forsvinner en god del av den store flokken av ukjente, vanlige folk fra livets minnebok.
De viskes ut for ettertiden.
Jeg er så takknemlig for at jeg fremdeles kan vandre under mektige trekroner, lese årstallenes ulike navnevalg, tenke historie - la gravlundens spesielle stemning gi ro i sjelen.
For meg er det viktig at vi alle har et reelt valg. Og at dette valget også omfatter fellesgraver, vakkert og omsorgsfullt stelt med årstidenes planter. Og med små, enkle skilt med navn og årstall risset inn som vitnesbyrd om tiders gang.
Forhåpentligvis kunne slike minnesteder også ha en lengre tidshorisont, dagens 20-års frist fratar oss en helt vesentlig tilknytning til fortiden.
En bønn til gravferdsetaten må være at de legger til rette for flere områder der man kan ligge i flokk, men ikke nødvendigvis anonymiseres.
Selv om fellesgraver og minnelunder ble tillatt for åtte år siden, er det mange som ikke kan velge det for sin siste hvile, fordi det ikke tilbys der de bor.
Det kan være flere måter å tilrettelegge for fellesgraver på.
Jeg har sett urnevegger ute i verden, vakkert prydet med mengder av blomster, og med navn og hilsener til de avdøde. Jeg har sett minnelunder belagt med stein, omkranset av blomster - og med de avdødes navn risset inn på skilt.
Selv om uttrykket er forskjellig, kan det skapes en kontinuitet fra tidlige tiders gravsteiner - og til slike minnelunder.
Det hadde vært fint om det ble en naturlig plass for alle, med variasjon som avspeiler mangfoldet i dagens samfunn - med linjer til tidligere slekter, til eldgamle gravsteiner med bokstaver, nesten visket ut av tidens tann.
Jeg vil så gjerne møte historiens forskjellige uttrykk på et sted der nettopp det burde være naturlig.
Det private er selvfølgelig viktig på en gravplass, men i denne sammenhengen handler det mest av alt om det som knytter menneskene sammen - i nåtid og gjennom generasjoner - vårt arvesølv, på et vis.
Sist jul tok jeg turen bortom minnelunden på gravlunden der mine foreldre hviler. Det var en fantastisk opplevelse. Det lå så mye kjærlighet over dette stedet. Gravlysene møtte nesten stjerneskinnet i sitt kraftfulle felles lys.
Kvelden var mørk, lyset var sterkt. Og en stor og fortrøstningsfull ro hvilte over et felles hvilested.
Et slikt sted vil jeg gjerne ha den siste hvile.
Legg meg i en fellesgrav når jeg dør.
